Sunnhordlandsdialekten

Dialekten jeg skal beskrive er geografisk avgrenset til et område på Vestlandet, nærmere bestemt Sunnhordland. Dermed hører dialekten med til hovedgruppen vestnorsk. Det kan være noen små dialektforskjeller innenfor det bestemte området, men de måltrekkene jeg skal bruke for å definere dialekten er gjennomgående for alle som snakker denne geolekten.

Noe av det første man legger merke til med Sunnhordlandsdialekten er kanskje endelsene i infinitiv, som alltid er -a. A-infinitivsendelsen er gjeldende for hele området og det er et målmerke som er bevart fra norrønt. Eksempler er å kjøpa, å hoppa og å leika. Dialekten har også høytone. Det vil si at den trykksterke stavelsen har lavere tone enn det den trykksvake har. Et eksempel kan være ordet fjellet, hvor man begynner med en høy tone, for så å gå ned til en lavere tone på slutten av ordet. Et annet dialekttrekk er skarre-r-en. Den er utbredt hos de fleste, både voksne og barn. Allikevel kan rulle-r-en forekomme hos noen av de aller eldste som snakker Sunnhordlandsdialekten. Andre kjennetegn for dette området er at personlig pronomen i første person entall er eg, og at første person flertall er me. Et unntak er indre del av Kvinnherad kommune, hvor de sier vi etter påvirkning fra Baroniet i Rosendal og innflyttere. Nektingsadverbet som brukes er ikkje. De tre siste dialekttrekkene er gjeldende for alle som snakker denne dialekten. Her er et eksempel som vise både personlig pronomen, nektingsadverb og a-infinitiv: ”Må me gå så fort? Eg orkar ikkje å løpa.”

For å kunne stedfeste Sunnhordlandsdialekten er det også viktig å vite hva som ikke kjennetegner den. Bløte konsonanter brukes på Sør-Vestlandet, men ikke i dette området på Vestlandet. Det er heller ikke palatalisering, som det er i litt lenger nord på Vestlandet, eller tjukk l som på Østlandet og nordover til Nordland.