I denne oppgaven skal jeg skrive om de viktigste kjennetegnene på nyromantikken og modernismen. Jeg skal også forklare forskjellene mellom ”det moderne prosjektet” og modernismen.

Nyromantikken er betegnelsen på litteraturhistorien rundt 1890-årene. Ordet nyromantikk kommer av at denne perioden i litteraturhistorien er inspirert av de tidligere romantiske strømningene fra romantikken, og derunder også nasjonalromantikken, som begynte på slutten av 1700-tallet og fortsatte gjennom første halvdelen av 1800-tallet. Nyromantikken tar avstand fra den tidligere realistiske og naturalistiske skrivekunsten som vokste den siste halvdelen av 1800-tallet, og noen kjennetegn for denne epoken er at diktingen går fra å være veldig problemorientert, til å omhandle det ubevisste sjelelivet, og det som er irrasjonelt i menneskesinnet. Dette kan sees å være en slags reaksjon på realismen og naturalismens problemdiktning. Diktere som fulgte denne stilen var gjerne opptatt av enkeltmenneskets forskjellige stemninger, personlighetsspalting og fremmedfølelse. Sikkord som sjalusi og angst blir aktuelle i 1890-årene, samtidig som det settes mer fokus på samfunnsformer i oppløsning. Fokuset på religiøse spørsmål vokser også. Distanseringen fra religionen er et kjennetegn fra realismen, men dette endret seg under nyromantikken og religiøse sørsmål kommer i fokus. Andre kjennetegn på nyromantikken er at eventyrdikning, lyrikk og spesielt poesien får en fornyelse. Forholdet mellom natur og menneske blir også viktigere. Selv om det kan virke som om nyromantikkens påvirkning var av at betydelig omfang, ble det i grunn et ganske lite fenomen, og det var fortsatt mange diktere som sverget til realismen og naturalismen.
Modernismen er en betegnelse på forskjellige nyskapende bevegelser innenfor kunst, litteratur og musikk som spirte på midten av 1800-tallet. Epoken fortsatte å prege vesten helt til slutten av 1900-tallet, og utmerker seg med sin kunstneriske frigjøring, eksprimentering og fremskrittstro(Caplex 2009). I tillegg preges denne perioden av et endret syn på både tradisjonelle verdier og religionens virkelighetsforståelse. Man begynte å fokusere mer på originalitet, og religionen mistet mye av sin makt. Dette innebar at gamle tradisjoner og verdier ble vaskest bort, for å gjøre rom for mer de nyskapende. Med industrialiseringen kom urbaniseringen, effektiviseringen og dermed også en følelse av fremmedgjøring, noe som er et kjennetegn på modernismen. Isolasjonen i storbyene var bare en konsekvens av industrialiseringen. Den førte nemlig også til en begeistring for det nye, større produktivitet og verdiskapning og ble også en frigjørende prosess.
Stikkordene sammenbrudd, dekadanse, fragmentering, eksperimentelle tekster og originalitet er essensielle for modernismen. Sammenbruddet gjenspeiler tradisjonelle verdiers forfall, og der inngår også religionsspørsmålet. Dekadanse er den fremmedgjøringen, livstrettheten og fratredelsen modernismen fører til, altså konsekvensen av fremskrittet. Med fragmentering menes det at jeg-et går i oppløsning, eller at virkeligheten blir splittet, og originalitet gjenspeiler bruddet med det gamle og innføring av det nye. Innen for litteraturen er det eksperimentelle tekster som gjelder og det er sjangerblanding og nye skrivemåter eksempler på(Jomisko 2008:11).
Det er lett å blande ”Det moderne prosjekt” med modernismen, mest fordi begge begrepene henger litt sammen. Det moderne prosjektet strekker seg over en mye lenger periode, og i denne perioden er også modernismen. Modernismen regnes å være den tiden før og etter 1. verdenskrigen hvor den litterære omveltningen skjer, slik som forklart over. Det moderne prosjektet har pågått siden tidlig på 1700-tallet og er en prosess hvor ny viten og industrialisering bidrar til å forandre tankesett og forme et nytt verdensbilde. Tre ord som beskriver det moderne prosketet er frihet, fornuft og framskritt. Framskrittet bygger på forandringen i verdensbildet, og at verden utvikler seg til å bli et bedre sted. Fornuften spiller på de fordommene og overtroiske bildene menneskene på den tiden hadde, og at slike ufornuftige meninger blir avslørt under det moderne prosjektet(Jomisko 2007:10). Det at mennesket er selvstendig, og kan bli et fritt vesen er poenget bak friheten. Optimismen er gjennomgående for denne epoken, og sammen er disse begrepene med på å definere hva det moderne prosjektet inneholder.

Kilder

Jomisko, Anne Lise (m. fl) 2007: Spenn. Norsk for studieførebuande utdanningsprogram Vg2. Cappelen Damm AS, utg. 1, Oslo.
Caplex 22.5.2009, modernismen: http://www.caplex.no/web/ArticleView.aspx?id=9323383

Sunnhordlandsdialekten

Dialekten jeg skal beskrive er geografisk avgrenset til et område på Vestlandet, nærmere bestemt Sunnhordland. Dermed hører dialekten med til hovedgruppen vestnorsk. Det kan være noen små dialektforskjeller innenfor det bestemte området, men de måltrekkene jeg skal bruke for å definere dialekten er gjennomgående for alle som snakker denne geolekten.

Noe av det første man legger merke til med Sunnhordlandsdialekten er kanskje endelsene i infinitiv, som alltid er -a. A-infinitivsendelsen er gjeldende for hele området og det er et målmerke som er bevart fra norrønt. Eksempler er å kjøpa, å hoppa og å leika. Dialekten har også høytone. Det vil si at den trykksterke stavelsen har lavere tone enn det den trykksvake har. Et eksempel kan være ordet fjellet, hvor man begynner med en høy tone, for så å gå ned til en lavere tone på slutten av ordet. Et annet dialekttrekk er skarre-r-en. Den er utbredt hos de fleste, både voksne og barn. Allikevel kan rulle-r-en forekomme hos noen av de aller eldste som snakker Sunnhordlandsdialekten. Andre kjennetegn for dette området er at personlig pronomen i første person entall er eg, og at første person flertall er me. Et unntak er indre del av Kvinnherad kommune, hvor de sier vi etter påvirkning fra Baroniet i Rosendal og innflyttere. Nektingsadverbet som brukes er ikkje. De tre siste dialekttrekkene er gjeldende for alle som snakker denne dialekten. Her er et eksempel som vise både personlig pronomen, nektingsadverb og a-infinitiv: ”Må me gå så fort? Eg orkar ikkje å løpa.”

For å kunne stedfeste Sunnhordlandsdialekten er det også viktig å vite hva som ikke kjennetegner den. Bløte konsonanter brukes på Sør-Vestlandet, men ikke i dette området på Vestlandet. Det er heller ikke palatalisering, som det er i litt lenger nord på Vestlandet, eller tjukk l som på Østlandet og nordover til Nordland.

Normalisering til nynorsk

Forteljing av Knut K. Homme

Maten er ikkje så viktig fyrst ein er mett og har nok av han, men fyrst ein er svolten og ikkje har matbiten, då vert det det viktigaste i verda for oss. Nokre gonger handla me i handelsbua og valde oss mat og fylte hyllene stappfulle, og dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, kva det krev av arbeid og andre innsatsfaktorar.

Men me skal ikkje så langt tilbake i tida før kvar mann skaffa seg maten sjølv, i alle fall på bygda. Og då var hausten avgjerande for den lange vinteren. Kvardagsmaten var flatbrød og graut, graut og flatbrød. Men til jul var det mogelegheit for noko sjeldsynt og godt, noko spesielt. Og då var mange ivrige etter julefisk, dersom dei ikkje hadde vore i bekken og fanga fisk då.

Julefisken skulle helst vera stor og raud, og då måtte han på høgheiane. Før jul har folk nokolunde god tid, og då kunne ein vere borte nokre dagar. Husa var kalde og dagane var korte, så ein måtte kle seg godt og tette ljoren når ein ikkje fyrte og bruke saueskinnsfell eller sengeteppe om nettene. Med eld som flakka på tømmerveggane, vore det fortalt mang ei soge dei lange kveldane.

Kjenneteikn

Valledialekten skil seg ut blant mange norske dialektar fordi han er ein av dialektane som er ekstra vanskeleg å forstå, om ein ikkje snakkar han. Det er fleire måltrekk frå dialekten som kan finnast igjen i forteljinga til Knut K. Homme. Det at ll blir dd kan me sjå ved at stappfulle blir stappfudde, og at hv blir kv ser me i kvær og kvendagsmaten. Det er også sterke verb i presens, noko som kjem’e og søv’e er døme på. Apostrofen tyder også at ein bokstav eller staving vert borte i slutten(Stavemåtar for Setesdalsmålet 2009). Eit døme på e-infinitiv er å have, og dette er eit dialekttrekk som er å finne i vallemålet. Nektingsordet dei brukar i denne dialekten er inkji, som i ”inkji hève matbiten”. Dei seier også mi, som i ”men mi sku ’kji så langt ti’bakers”. Det er også bruk av dativ frå norrøn tid, og eg reiser inni bilen, men eg site i bilæ er eit døme på korleis det kan høyrast ut. Ordet bygda bøyes i bygdo og bygdi. Andre kjenneteikn er kjønnsbøygde taleord og tungespiss-r, men når det gjelder høgtone og lågtone, ligg valledialekten midt på grenselandet.

Henrik Ibsen - det moderne dramaets far

1. Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828 i en borgerlig familie. Faren var en velstående kjøpmann som likte å sløse med penger, og da familien mistet hele formuen sin ble det dårlige kår. Henrik flyttet som 15 år gammel gutt til Grimstad, og begynte å jobbe som apoteklærling samtidig som han skrev sitt første stykke «Catilina» som ble ferdig i 1850. Et ønske om å ta artium førte ham til Kristiania og Heltbergs studentfabrikk, hvor han dessverre ikke bestod. Han ble derimot en del av det litterære miljøet i hovedstaden, og begynte å utvikle seg som dramatiker, og skribent i ukebladet Andhrimner med Aasmund O. Vinje og Paul Botten-Hansen(Hanssen). Da han fikk et tilbud av Ole Bull om å være dramaforfatter ved det nye teateret i Bergen, flyttet han dit i seks år og fikk oppført fem stykker. På denne tiden møtte han sin fremtidige hustru Suzannah Thoresen, som han fikk sønnen Sigurd med. Etter disse seks åra fikk han jobbtilbud som artistisk direktør ved Kristiania Norske Theater, og flyttet tilbake til hovedstaden. Gjennom alle disse åra vekslet han mellom å leve i veldig fattigslige og gode kår. I 1864 dro Henrik Ibsen fra Kristiania til Roma, og i en periode på 27 år flyttet han mellom Tyskland og Italia, og var bare innom Norge på korte besøk. I Roma skrev han noen av sine mest kjente verker Brand og Peer Gynt, som ble hans store gjennombrudd i Skandinavia. Da han i 1899 flyttet tilbake til Kristiania fortsatte han å skrive stykker, men året etter ble han syk og fikk flere slag. Han døde 1906, og ligger begravet på Vår Frelsers Gravlund. Henrik Ibsen regnes som en av verdens største dramatikere, og hans Et Dukkehjem er det stykket som har blitt dramatisert mest.

Vi kan plassere Henrik Ibsen i mange litteraturepoker, blant annet i realismen, også som poet, og i romantikken. Ibsen ble påvirket av Georg Brandes og var opptatt av filosofi og moderne utvikling i samfunnet, noe hans bruk av realisme og modernisme understreker. Han forandret seg gjennom forfatterskapet sitt, og har levd gjennom fire-fem forskjellige epoker. Likevel har han ikke har fulgt litteraturhistoriens sjangere slavisk.

2. Ibsen skrev historiske drama, og samfunnsdrama.

Samfunnets Støtter, Et Dukkehjem, Vildanden og Gjengangere er alle eksempler på samfunnsdrama, eller realistiske samtidsdrama. Det som preger disse dramaene er hvordan enkeltmennesket kan frigjøre seg fra samfunnets fordommer for å være seg selv (Olsen). De tar ofte opp temaer som er tabubelagt og beskriver personer som opplever å gå mot strømmen i vanskelige situasjoner. Keiser, Galileer og Kongs-Emnerne og Gildet på Solhoug er eksempler på historiske drama. Det sistnevnte stykket foregår i norsk senmiddelalder i et adelig miljø. Dramaene Henrik Ibsen skrev på 1850-tallet bærer preg av den nasjonalromantiske epoken, det gjør også dramaet Kongs-emnerne. Peer Gynt og Brand inneholder mer kritikk og satire, og er en klar respons på det norske samfunnet (Hanssen).

3. Det hevdes at Henrik Ibsen innførte "den retrospektive metoden". Det er hvertfall sikkert at han brukte dette virkemidlet ofte i sine verker. "Den retrospektive metoden" er en skriveteknikk som kan brukes for å få frem noe som skjedde i fortiden. Da kan tidligere konflikter rulles opp og sette personer og selve historien i et annet lys. Ved å ikke begynne historien med alle detaljer, blir historien mer spennende og uforutsigbar. Måten å gjøre det på kan være via samtaler eller møter med gamle bekjente. Et eksempel på bruk av denne teknikken er at en henholdsvis lykkelig familie møter personer som snakker ut om skarpe motsetningsforhold og problemer innad i familien. På denne måten får vi vite mer om hvorfor karakterene handler slik de gjør, og hvordan konfliktene oppstod. I tillegg til at det er et viktig virkemiddel i litteraturen, brukes "den retrospektive metoden" i film.

Jens-Morten Hanssen: http://ibsen.net/index.gan?id=11130004&subid=0 (20.11.08) 30.06.0

Atle Olsen: http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/atlebolsen/henriki.html (20.11.08) april 1998

Arne Garborg

I norsken har vi språkdebatt, og min oppgave er å forsvare Arne Garborg sitt ståsted i denne språkstriden. Arne Garborg vokste opp på Jæren i Rogaland fylke. Han var journalist i Dagbladet på 1880-tallet, grunnla Tvedestrandsposten i 1872 og deltok aktivt i sedlighetsdebatten i samfunnet. Han er mest kjent for sitt ståsted under språkdebatten der han støttet Ivar Aasen. Arne Garborg jobbet mye med Rasmus Flo, og sammen ga de ut rettskrivingsboka Midlandsnormalen i 1899. Her gikk det frem at han ville legge telemarksdialekten til grunne for det nye norske språket. Han støttet Aasen fremfor Knudsen, men mente Aasen tok for mye hensyn til de vestnorske dialektene. Da Garborg fikk gjennom Midlandsnormalen, ble dette en godkjent skriveform i skoleverket. Likevel var Arne Garborg en veldig viktig pågangsdriver for landsmålet, og grunnet det er mye av hans arbeid har belønnet. Blant annet har han oversatt en del klassiske verker til nynorsk.

Fordypningsoppgave aka særemne

Hva tenker du om fordypningsoppgaven så langt?

Jeg har tenkt på litt forskjellige ting når det kommer til særemnet. Først var jeg innom barnelitteratur, og tenkte mye på hvordan jeg skulle disponere en slik oppgave. Etter hvert ble jeg mer interessert i å lese litt mer voksne bøker, for å ha muligheten til å analysere en karakter. Det jeg har tenkt på foreløpig er å skrive en analyse eller en tolkning av en romanfigur. Problemstillingen er ikke helt klar, men den skal gå på hovedpersonens utvikling igjennom tre forskjellige bøker. Bøkene jeg skal lese er "Mannen som elsket Yngve", "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", av Tore Renberg. Jeg har blitt veldig interessert i forfatterskapet hans, og valgte å ta turen til litteraturhuset da han var der for å fortelle om sin siste bok. Til nå har jeg lest de to første bøkene, men for å kunne tolke litt mer må jeg lese dem en gang til. Jeg har begynt med den siste boka, som virker veldig morsom, og jeg gleder meg litt til å gå dypere inn på Jarle Klepp(hovedpersonen) sin utvikling fra barn til far.